Å lene seg ut av sin egen komfortsone og inn i ubehaget, skaper muligheter for å se at de mørke følelsene har sitt eget lys. Det er i utfordringene kimen til vekst ligger. Gjennom å møte, romme og jobbe seg igjennom de vanskelige følelsene, vokser vi som mennesker. Vi strekker oss selv. Det gjelder å våge og bli en større utgave av seg selv.

Skrevet av Renate Lyse

Hvordan gjør vi det vanligvis når ubehaget banker på?

Stress
Å føle uro og stress er kroppens måte å fortelle at beredskapsnivået slås på. Stresset blir ofte skapt av små og uskyldige spørsmål som: Hvorfor skjer dette? Hva kan jeg gjøre? Spørsmålene kickstarter en feilsøkingsprosess som gjerne vandrer innom ”dersom jeg bare hadde…”, ” enn hvis…”, ”burde jeg…”, ”må jeg…”?

Å søke etter løsning
Problemet, uansett hva det er, skaper et behov for endring. De ulike alternativene stiger opp i tankene som luftbobler i vann. De former lange og uryddige tankerekker. Tankene kan gå i spinn over alle alternativene. Ulike behov kommer opp i oss, og vi fylles opp av motstridende følelser.

Å skyve unna
Det som kjennes for vanskelig ut, det ubehagelige, har en tendens til å bli skjøvet bort til fordel for godfølelsen. Da snur vi ryggen til og forsøker å riste av oss den ubehagelige følelsen. I forsøket på å skifte fokus bort fra det vanskelige, griper vi tak i noe som kan distrahere. Fjernkontrollen til tven. Sjokoladeplata på kjøkkenet. Facebook. Hva som helst, bare vi slipper å kjenne på ubehaget. Det er greit, det er sånn vi ofte gjør det.

Ubehaget forsvinner egentlig ikke, vi bare ignorerer at det er der. Vi legger et lokk over det, og så spretter ubehaget gjerne fram i lyset som små troll når vi minst venter det.

Å romme ubehaget
Det finnes andre måter å møte det som er vanskelig på. En annen måte er å lene seg inn i ubehaget – og romme det. Når alle tankene om hva du kan, bør og må gjøre kommer opp, kan du la tankene bare bli hengende stille i lufta. Kanskje kan du la de falle sakte ned til grunnen igjen. Du kan skifte fokuset bort fra tankejaget og over til sansene. Stoppe opp. Kjenne etter. I følelsene dine. I kroppen din. Uten tankene, hva står du igjen med da?

Her og nå
Tankene bringer oss som regel enten til fortiden eller framtiden. Å gi slipp på tankene for ei stund bringer oss til det som skjer her og nå. Det kan gi en annen tilstedeværelse og en annen kvalitet i hverdagslivet.

Du legger kanskje merke til pusten. Du kjenner hvordan luftstrømmen går inn igjennom nesen – og lager et rom – nede i magen. Rommet fylles av luft. Det senker og hever seg. Rytmisk. Rolig. Du kan fire deg ned i dette indre rommet, fra hodet og ned til magen, som om du har et tau festet inni neserota og som dingler langt der nede. Sakte kan du skli ned til dette indre rommet i deg selv. Du kan forankre en følelse av deg selv, kjenne deg selv og holde fast i deg selv når du møter det som er vanskelig ved å puste fra magen.

Alt situasjonen trenger, av og til, er økt oppmerksomhet. Kanskje kan du møte det som skjer med undring og interesse. Gi forvirringen og usikkerheten et rom å være i. Senk skuldrene og len deg tilbake, søk etter værekraft i stedet for gjørekraft. Løsningen kommer som regel av seg selv bare vi holder oss selv i ro lenge nok til å anerkjenne det som er her og nå, i stedet for å jage etter hvordan det burde være.

Å være helt tilstedet i det du sanser, føler og tenker kan gi ny innsikt og ny kunnskap. Når du titter ut på verden med et friskt og nytt blikk, ser verden annerledes ut.

>