Om Renate
Helhet skaper livskraft
For en del år tilbake gikk jeg inn i Nidarosdomen, en stor katedral i Trondheim. Det høye buete taket, de enorme steinveggene og de vakre glassvinduene fikk meg til å stoppe opp. Dimensjonene på den eldgamle steinbygningen er skapt for å få folk som meg til å stoppe opp. Gjennom mange århundrer har katedralen stått, mens historien har skapt seg selv utenfor de tykke veggene. Midt mellom steinsøylene oppdaget jeg at det finnes to opplevelser av tid: Utenfor tikket sekundene hastig avsted. Innenfor murene fantes ikke tiden. Alt som eksisterte var tidløsheten.
Utenfor murene levde jeg et hastig liv der jeg løp mer enn jeg gikk. Innenfor murene satte jeg meg ned på benkene for å hvile i lyset som falt fra de fargerike vinduene. Mens jeg satt der, kunne jeg kjenne livet leve i et tidløst tempo. Jeg fikk glimt av noe dyrebart, som forsvant like fort som jeg hadde funnet det. Opplevelsen glapp ut av hendene mine da jeg gikk ut av tidløsheten og inn i hastverket igjen.
I årene som fulgte oppsøkte jeg steder som brakte tidløsheten tilbake. I de øyeblikkene jeg lyktes i å være i stillheten, kunne jeg skli inn i en opplevelse av å bare være. Regndråpene falt til bakken, gresset svaiet i vinden og trærne sto stille i skogen. Selv om jeg hadde sett regndråper, gress og trær tidligere, så hadde jeg aldri sett de gjennom det tidløse blikket. Verden ble helt stille, samtidig som den ble fylt til randen av liv. Jeg kunne føle regndråpene på huden, lukte gresset og se de lysegrønne bladene på trærne leve. Det var som om jeg ble født inn i livet på nytt. Alle tankene stoppet å surre, pusten roet seg ned og jeg falt helt til ro inne i meg selv.
Med mye trening brakte jeg tidløsheten inn i hverdagen. Den oppsto ikke lengre i små glimt, men vevet seg inn som hovedingrediensen i livet mitt. Etterhvert ble opplevelsen av tidløsheten en følelse av et livfullt nærvær inne i meg, som jeg ikke hadde visst om tidligere. Jeg forsto plutselig at tidløsheten ikke var noe der ute, men en tilstand av fred på innsiden av meg selv. Stillheten ble mitt indre senter, og det transformerte livet mitt.
Dette var det jeg lærte:
Den hellige følelsen jeg fant inne i katedralen kom fordi jeg kjente meg hel. Det ligger i ordet hel-lig. Vi lever så hektiske liv at vi ikke enser det som ligger rett under vår egen overflate. Når vi kjenner oss hel i øyeblikket, oppstår en hellig følelse der vi er i ett med alt. Vi er ikke bare tankene våre, men består også av følelser, emosjoner i kroppen vår og sinnet vårt. Ved å ta et valg om å leve gjennom helhet, velger du å akseptere livet akkurat slik det er.
De fire dimensjonene våre - kropp, tanker, følelser og sjel - trenger å være i balanse for at helhet kan oppstå. Da oppstår noe vi kan kalle kongruens. Når vi er kongruente går alle de fire dimensjonene i samme retning. Er vi det motsatte av kongruent, spriker vi i alle retninger. Kongruens oppstår når vi er i balanse; både kroppslig, kognitivt, følelsesmessig og sjelelig. Da oppstår det en flyt, som er helt fri for blokkeringer.
Livet og du er en og samme ting - og er ikke adskilt fra hverandre. Livet er ikke noe som er på utsiden av deg selv. Du og livet er ett. Livskraften finner du som ei følbar kraft i øyeblikket. Jeg kaller det værefølelse. Du kan føle din egen væren; ditt eget nærvær som en følbar kraft i kroppen. Når du er tilstedet i øyeblikket, trer tidløsheten inn. Når tidløsheten trer inn, faller tankene ut. Da kan du kjenne at du lever.
I årene som fulgte begynte jeg å undervise andre i å oppdage tidløsheten. Gjennom alle erfaringene jeg gjorde meg, oppdaget jeg at mange mennesker sover seg gjennom sine egne liv. Mange klager på verden, men fortsetter å gjenskape de samme problemene år etter år. Men du som er her, vil noe annet. Du er på søken etter noe annerledes, fordi du kjenner dypt inne i deg selv at det finnes noe mer. Du ønsker å oppdage hva som skjer når du virkelig tar deg selv og dine egne behov på alvor. I det øyeblikket du begynner å lytte innover i deg selv, oppdager du at du er noe mer. Du har en tidløshet inne i deg selv som åpner døra inn til et hellig sted. Du har et potensiale i deg som lengter etter å slippe fri.
Blokkeringer kan oppstå i kroppen, i sinnet, i følelsene våre og på det sjelelige planet. Vi begrenser oss selv på ulike vis. Vi mennesker er dårlige på å gi slipp. Men når vi kommer inn i den tidløse tilstanden, mestrer vi kunsten å gi slipp. Vi gir slipp på alt som er der ute et øyeblikk. Ved å være tilstedet i øyeblikket med hjertet i hånden, så skjer det små mirakler. Redselen forsvinner. Uroen fordufter. Tankene finner hvile. Opplevelsen av å leve i flyt fyller oss. Det endrer vår opplevelse av den fysiske verden; jorden vi lever på.
Når vi lærer å se oss selv i sammenheng, åpner vi opp for å forstå at hele verden henger sammen. Vi gjør ofte det motsatte: fokuserer på detaljene og blir låst faste i ett perspektiv som skaper separasjon. Vi tviholder på vår tolkning som om det er den eneste sannheten som finnes. Men det finnes ikke bare ett perspektiv og en tolkning, men mange. Vi kan når som helst åpne oss opp for å se nye perspektiver - og få nye ideer. I stedet for å fokusere på en eneste side, løfter vi blikket og ser at den ene siden tilhører en diamant med mange sider. Lyset faller inn fra mange sider samtidig og vi kan se regnbuen med alle fargene i.
Når vi låser oss fast i tankene, blir vi sittende faste i illusjonen de skaper. Men når vi ser dypere, gjennom alle lagene vi består av, så oppstår det en dypere innsikt. Da åpner vi opp for å oppdage nærværet i øyeblikket; der innsikt kommer fra hjertet og magen og ikke bare fra hodet. I møtet med øyeblikket, her og nå, kommer vi i kontakt med en tidløshet som gjør at vi oppdager at vi er mye større enn tankene. Hva er bakenfor tankene? Er du klar til å finne det ut? Trenger du en guide på veien, så er jeg her for å gå veien sammen med deg.
Med hjertet, velkommen!
